Skrevet av Levi Tyriberget | 27. september 2011

Litt historikk Sveen var praktikant ved sosialskolen i Oslo og vikarierte ved Hamar og Vestoppland vernelag (i dag Hedmark og Oppland friomsorgskontor) allerede i 1965. Hun fortsatte som vikar etter skolen i 1966 også kom det en del barn som hun selv sier. Var da hjemmeværende husmor i noen år, men vikarierte innimellom. Sammen med sin ektemann, Per fikk hun til sammen fire sønner. Førstefødte i flokken var nok en ordentlig rævnykkjel som endte opp med å jobbe med de samme klientene som sin mor i Hamar fengsel. I 1975 ble hun ble fast tilsatt i Hedmark vernelag som i 1980 endret navn til Kontoret for kriminalomsorg i frihet. I oktober 2003 søkte Sveen på en 50 % stilling som sosialkonsulent ved Ilseng fengsel. Denne stillingen ble opprettet som en følge av overgang fra arbeidskoloni til fengsel og før den nye straffegjennomføringsloven kom, så eksisterte det nesten ikke et sosialfaglig tilbud ved anstalten. De første to årene jobbet hun da i tillegg 40 % ved KIF, men i 2005 ble det utvidet til 60 % ved Ilseng og siden da har hun hatt sitt virke kun ved Ilseng da hun gikk av med 40 % AFP.

Alle som kjenner Else-Jette vet at hun er en engasjert, fargerik og frittalende kvinne. Hun har alltid hatt en rolle og et ord med i laget på arbeidsplassen. Når jeg tok opp hennes engasjement for HMS-arbeid, fagforeningsarbeid og andre verv i styrer og stell så ble jeg faktisk overrasket over svaret. Hun bedyrer at hun aldri har hatt noe brennende ønske om å jobbe med dette, men det har bare blitt slik! Ved nærmere ettertanke kunne hun imidlertid medgi at det var en type arbeid som føltes motiverende og tilfredsstillende i form av å føle at man er med å dra lasset og å forme arbeidsplassen. Hun kunne også tenke seg at det bare ble slik fordi hun aldri klarer å holde kjeft! For det er da heller ingen tvil om at taletøyet er i orden! En replikk eller kort, velplassert kommentar forblir aldri usagt -uavhengig av tid eller sted.

Hva tenker så denne damen om å takke for seg å gå av med pensjon?

Det er ingen tvil om at det er med blandede følelser at hun går av. Men hun kan se bakover på en allsidig og spennende arbeidskarrière. Alt fra å jobbe som kontormedarbeider ved Neto og With's tobakksfabrikker på slutten av 50-tallet, via barnepike (eller au-pair, som vi gjerne kaller det i dag) i England, pleiemedhjelper ved Emma Hjort i Sandvika og sosialkurator i Oslo og Ringsaker før hun kom inn på Kriminalomsorgs-sporet i '75.

Nå står snart dette toget på perrongen og hun skal stige av. Hun sier hun vil savne klientene og kollegene, oppgavene og utfordringene. Miljøet. Ja, alt egentlig. Det er jo nettopp derfor hun går av først nå når Statens personalhåndbok sier noe om at man plikter å fratre sin stilling innen en måned etter aldersgrense for stillingen er nådd. Slik sett kunne nok Else-Jette stått i sin stilling lengre enn det, men som hun sier så er det nå engang slik at man ikke vil stå å tviholde på plassen. Hun vil heller gi seg mens hun er på topp!

Mang en innsatt har vært innom kontoret til Else-Jette i gjennom årenes løp og det har vært en spennende og givende jobb. Mange har nok vært både glade og takknemlige for den hjelp de har fått. Dog er det alltids noen som ikke blir like fornøyd hvis realitetene ikke stemmer med egne ønsker. Friskt i minne kommer hun på et par episoder som hun faktisk har blitt truet med kniv samt at glassruter har singlet rundt ørene foruten at det har lagt en demper for ønsket om å jobbe med denne gruppe mennesker. Som hun sier; det er jo bare å holde hodet litt kaldt og snakke rolig og behersket med vedkommende.

Jeg har hatt gleden av å kjenne og jobbe sammen med Else-Jette siden min første dag i etaten. Både i vårt rene virke og i andre sammenhenger. Til sammenligning er jeg en valp å regne, både i forhold til ansiennitet og erfaring. Det er på en måte litt godt å se at det er oppnåelig å gå av som pensjonist om 30-40 år og fremdeles ha livet foran seg!

Når vi nå står i den situasjon at Else-Jette pakker pulten sin så må jeg innrømme at det er minst like vemodig for alle oss som har jobbet med henne i mange år. Hun er en person som uten tvil har bidratt sterkt til at vi har hatt faglig og kollegialt godt miljø og det er ingen som kan ta hennes plass. Selv om hun sier at det er bare å ringe, men helst etter klokken åtte, så blir en kjempe borte...